Hypopressiv trening fungerer – men forskningen forteller ikke alltid hele historien

Hva en ny systematisk oversikt avslører om hypopressiv trening og kvaliteten på forskningen

Hypopressiv trening brukes i dag av stadig flere – både kvinner, trenere og terapeuter – spesielt innen kvinnehelse, bekkenbunn, ryggplager og rehabilitering etter fødsel. Mange opplever mindre smerter, bedre kroppskontroll og mer støtte i bekkenbunnen.

Likevel dukker spørsmålet ofte opp:
“Men hva sier egentlig forskningen?”

En ny systematisk oversiktsstudie gir et viktig – og nyansert – svar.

Hypopressiv trening: mer enn bare øvelser

Hypopressiv trening handler ikke bare om å “gjøre noen øvelser”.
Det handler om:

• pust

• trykkregulering

• holdning

• samspill mellom kjerne, bekkenbunn og nervesystem

Det betyr også at hvordan treningen utføres, er helt avgjørende for effekten.

Og nettopp dette er kjernen i den nye studien.

Hva var målet med studien?

Formålet med studien var ikke å undersøke om hypopressiv trening virker eller ikke.

I stedet stilte forskerne et annet – og veldig viktig – spørsmål:

👉 Hvor godt er hypopressiv trening faktisk beskrevet i forskningen?

Forskerne gjennomgikk randomiserte kontrollerte studier (RCT-er) som brukte hypopressiv trening ved ulike kliniske tilstander, og vurderte kvaliteten på rapporteringen av selve treningen.

Hvordan ble studiene vurdert?

Forskerne gjennomførte et systematisk litteratursøk etter RCT-studier og vurderte dem etter etablerte retningslinjer for rapportering av treningsintervensjoner.

De så blant annet på om studiene beskrev:

• hvilke øvelser som ble brukt

• hvordan teknikken ble utført

• hvor ofte og hvor lenge deltakerne trente

• om treningen hadde progresjon

• hvilken veiledning deltakerne fikk

Med andre ord:
Kunne en annen fagperson forstå og gjenskape treningen basert på det som var skrevet?

Resultatene: viktige brikker manglet

Resultatene var tydelige.

I mange av studiene manglet sentral informasjon om hvordan hypopressiv trening faktisk ble gjennomført.

Ofte manglet:

• presise beskrivelser av øvelser og teknikk

• tydelig dosering (frekvens, varighet, intensitet)

• informasjon om progresjon over tid

• beskrivelse av instruksjon og veiledning

Dette gjør det vanskelig å:

• gjenta studiene

• sammenligne resultater

• bruke funnene direkte i praksis

Betyr dette at hypopressiv trening ikke fungerer?

Nei. Og dette er viktig.

Mangelfull rapportering betyr ikke at hypopressiv trening er ineffektiv.

Det betyr at forskningen ikke alltid forklarer godt nok hva som faktisk er gjort.

Når en metode er teknisk presis – slik hypopressiv trening er – kan små forskjeller i utførelse gi store forskjeller i resultat. Da holder det ikke å skrive “deltakerne gjorde hypopressiv trening”.

Derfor er struktur, metode og veiledning avgjørende

Denne studien peker på noe mange fagpersoner allerede vet fra praksis:

👉 Det er stor forskjell på å gjøre hypopressiv trening
👉 og å gjøre den riktig

Det er nettopp derfor:

• strukturert undervisning

• standardiserte metoder

• tydelige tekniske prinsipper

• kompetent veiledning

er helt avgjørende.

Systemer som Low Pressure Fitness (LPF) er utviklet for å sikre nettopp dette:
en tydelig metode, gjennomtenkt progresjon og korrekt utførelse – tilpasset ekte kropper og ekte liv.

Når hypopressiv trening dømmes nord og ned

Det er verdt å ta opp ett poeng til.
Et poeng jeg brenner for.

I enkelte fagmiljøer blir hypopressiv trening avfeid med argumentet:
«Forskning viser at hypopressiv trening ikke har effekt.»

Men her er det viktig å være presis.

For det forskningen ofte viser, er ikke nødvendigvis at hypopressiv trening ikke fungerer –
men at studiene ikke alltid er utført eller rapportert på en god nok måte.

Når en metode er teknisk presis og avhengig av pust, holdning, trykkregulering og veiledning, holder det ikke å:

• gi deltakerne noen øvelser

• la dem «gjøre hypopressiv trening»

• og deretter måle effekt uten å vite hvordan treningen faktisk ble utført

Klinisk ser vi gang på gang at hypopressiv trening har effekt når den læres og veiledes riktig.
Og studier som er gjennomført med tydelig metode, god instruksjon og kompetent veiledning, viser også nettopp dette.

Derfor er det problematisk når hypopressiv trening dømmes nord og ned basert på studier med:

• mangelfull rapportering

• uklar metodikk

• store variasjoner i utførelse

Å konkludere med at hypopressiv trening ikke har effekt på dette grunnlaget, er som å si at styrketrening ikke fungerer – fordi deltakerne fikk dårlig instruksjon.

Dette handler ikke om å være ukritisk til forskning.
Det handler om å være kritisk på riktig nivå.

Hypopressiv trening fortjener ikke ukritisk hype.
Men den fortjener heller ikke å bli avvist på feil grunnlag.

For til syvende og sist handler det ikke bare om metoden –
men om hvordan den brukes.

Artikkelen jeg referer til finner du her: https://www.researchgate.net/publication/398945806_Reporting_quality_of_hypopressive_exercise_for_clinical_conditions_a_systematic_review_of_randomised_controlled_trials

Artikkel om Hypopressiv trening og hvilken effekt treningen har på urinlekkasje har jeg skrevet om her!